3. jun 2019 Psykobloggen

Stillheten i rommet bråker så jævlig

Overgangen fra å være innlagt på døgnavdeling til å komme hjem og bo hjemme alene snakkes det for lite om.

Eline

Dette går jo greit, sa jeg høyt for meg selv. Der satt jeg. Midt i sofaen. Helt alene. Ingen sykepleiere i sikte. Ingen antibac å lukte. Ei heller ingen hvite lys i taket. Jeg kunne høre lyden av radioen fra badet, og se synet av nok en episode friends rulle på TV’n. Litt for å overdøve styrken av mine egne tanker, litt for å kjenne på å bestemme omgivelsene selv, men mest av alt for nok et desperat forsøk på å prøve å slappe av. For å finne ro.

Stillheten i rommet bråker så jævlig. Dette kommer til å gå fint, fortsatte jeg. Og for første gang på lenge, og da snakker vi måneder, kjente jeg at jeg virkelig mente det. Dette kommer til å gå fint. Det virker kanskje ikke så mye, men håpet er der uansett nå. Og det kjennes faen så godt.

Men selv om håpet endelig er der er det likevel som om noe mangler. Jeg trenger å fylle livet mitt. Det er akkurat som om jeg har et svart hull i magen min som jeg ikke klarer å fylle selv. Ikke med mat engang.

Overgangen fra å være innlagt på døgnavdeling til å komme hjem og bo hjemme alene snakkes det for lite om. Jeg står midt oppi denne overgangen nå. Og etter å ha vært innlagt siden januar er det ikke bare bare å skulle stå på egne ben. Jeg kommer fra å bli hjulpet og pleid av nesten bare hyggelige mennesker døgnet rundt, til å komme hjem til en tom leilighet. Dette ville nok vært krevende for en hver.

Jeg pleier å tøffe meg og si at jeg bare vil hjem. At bare jeg kommer hjem igjen, bare jeg blir skrevet ut, ja så vil ting falle på plass og bli bra. Men det er vel et stykke fra sannheten. Det krever faktisk en del. Og det krever vel kanskje aller mest av meg. Det er på tide at jeg igjen spiller hovedrollen i mitt eget liv.

Men det er jo interessant og se hva som skjer med et menneske etter å ha vært innlagt over så lang tid. La meg bare få understreke at jeg har, gjennom disse månedene, fått veldig tett og god hjelp. Jeg vil også si at jeg er så heldig å være på et helt annet stadium i dag, en jeg var den kalde januardagen jeg ble innlagt. Jeg er også veldig takknemlig for all god hjelp, for alle gode samtaler, for alle de snille menneskene som har forsøkt å gi meg god hjelp og oppfølging.

Med det sagt, det gjør noe med enn å være innlagt over så langt tid. Jeg går fra å ha døgnbemanning rundt meg over flere måneder til å bo helt alene. Selv om jeg liker å tenke at jeg vil klare meg selv, så er det liten tvil om at jeg nå står ovenfor en stor utfordring. Kanskje større enn jeg kunne tenkt. For denne overgangen var jeg ikke forberedt på. Vi mennesker er jo vanedyr. Det finnes lite vi ikke klarer å venne oss til. En tvangsinnleggelse inkludert.

Likevel, jeg er optimistisk. Jeg ser endelig lyst på fremtiden igjen. Jeg har en følelse av at jeg har det beste i vente her i livet. Og den følelsen skal jeg ta vare på. Når jeg nå er hjemme alene på døgn tre kjenner jeg sakte men sikkert på noe som ligner mestringsfølelse. Og den ønsker jeg så innmari velkommen.

Jeg kommer til å få til dette, sier jeg høyt igjen. Dette gjentar jeg et par ganger, ganske så høyt også. Jeg prøver å overdøve lyden i rommet av både radio og TV, og innser at jeg faktisk kan skru volumet ned et par hakk.

Jeg lukker øynene. Tenker på hvor heldig jeg er. Denne runden har virkelig vært vanskelig. Og jeg er så utrolig lei meg for hva jeg har utsatt mine nærmeste for. Og jeg er uendelig takknemlig for at de fremdeles er der for meg. Hva skulle jeg gjort uten dem. Vi mennesker trenger hverandre, det er det liten tvil om.

Kanskje nettopp derfor er det så viktig at den fasen jeg er i nå, tiden mellom døgnbehandling og hjem, blir brukt tid på å snakke ordentlig om.

Det blir stille. Volumet fra radioen og TV’n er skrudd alt for lavt, det innser jeg nå. Stillheten i rommet bråker så jævlig. Og jeg vet helt ærlig ikke om jeg tåler styrken på tankene mine. Ikke enda. På sikt kanskje. Ja. Men inntil da skrur jeg volumet høyere. Jeg lar på nytt radioen surre og gå i bakgrunnen, synkront med en eller annen friends episode på TV’n.

Men jeg er ikke i tvil. Jeg kommer til å klare det. Dette kommer til å gå fint.

Eline skår

Eline Skår

Skribent. Samfunnsdebattant. Og uromoment. Prøver å redde verden. Litt.Eline Skår har sin egen blogg.

Flere innlegg fra Eline Skår

Relaterte saker